tilbake

 

I N G E R    S A L T A A G


Konstruktiv ekspresjonist


Inger Saltaags (f. 1956) kunst bestemmes av motstridende tendenser: en konstruktiv innfallsvinkel som fordrer det rolige og avbalanserte kunstuttrykket, og ekspresjonistisk vilje. Sistnevnte tendens er den mest iøynefallende. Det grensesprengende i former, uttrykk, oppslag og i størrelse på verkene er karakteristisk for mye av Inger Saltaags maleri. Hun jakter på den dionysiske dimensjon i naturen og kunsten.

Utdannelse

Inger Saltaag gikk på Maleravdelingen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo (1976-1980). Hun hadde lærerne Egil Weiglin, Victor Sparre og Ørnulf Ranheimsæter. Tiden ble flittig benyttet - ikke minst til tegning. Bjarne Ness var et stort forbilde for elevene. I årene 1980 til 1984 studerte hun under malerne Alf-Jørgen Aas, Inger Sitter, Knut Rose og Bjørn Carlsen på Statens Kunstakademi i Oslo. Alf-Jørgen Aas var en god pedagog; for ham var fargen viktig. Bjørn Carlsen fikk også stor betydning for Inger Saltaag. Han interesserte seg for sine elever og var usedvanlig god ti å formidle sin kunnskap. Carlsen opparbeidet et personlig forhold til sine elever. På et senere tidspunkt, i årene 1992 til 1993, utdannet hun seg til grafiker ved Institutt for radèr- og litografikunst ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Ved siden av maleriet, har utviklingen av det grafiske mediet betydd mye for Saltaag.

Maleriets tid

I årene rundt 1980 kom maleriet tilbake på den internasjonale kunstarenaen med full styrke etter å ha blitt forvist på 1960/70-tallet som dogmatisk, akademisk og uaktuelt som uttrykksform. Nye teknikker som installasjon, performance og foto- og videokunst m.m. hadde lagt beslag på publikums oppmerksomhet. Kunstscenen på begynnelsen av 80-tallet ble dertil bestemt av en historiserende tendens. De dogmatiske kunstytringene vi finner i 1960-tallets abstrakte/nonfigurative kunst og i den politiske agitasjonskunsten som var så karakteristisk for 1970-årene, ebbet ut. Et nytt mangfold og en ny, mangefasettert og subtil estetikk var i anmarsj.

Den store og gjennomtenkte utstillingen
A New Spirit in Painting i Royal Academy of Arts i London vinteren 1981 innvarslet de nye tendenser.
Mønstringen 27 unge malere var en oppfølger av den bredt anlagte manifestasjonen Skulptur underveis. På hjemlig grunn kan den sees som en pendant til
A New Sprit in Painting. Slagordet "Back to painting" gjorde seg også gjeldende i Norge. Utstillingen ble vist i Kunstnernes Hus i Oslo og i Christianssands Kunstforening våren og sommeren 1981. Kunstkritikeren Harald Flor understreket at utstillingen både inneholdt en sterk vilje til å poengtere maleriets egenart, men også til å overskride maleriets tradisjonelle grenser.

Høsten 1982 stilte akademivennene (se bildet) Inger Saltaag (foran), Eli Hovdenak, Sidsel Huvestad, Vibeke Høegh, Eva Skaar og Anne Karin Sundquist (ikke til stede) ut på Sørlandet. De seks malerne laget vandreutstillingen
Seks jenter fra Statens Kunstakademi som ble vist i Arendal, Lillesand og Mandal. Ved siden av Saltaag, var også Huvestad og Skaar fra landsdelen. Utstillerne karakteriserte seg selv som ekspresjonister. De stod for et fargesterkt, stofflig og malerisk maleri. Formene var sterkt forenklet og linjeføringen dynamisk.

Flere av Inger Saltaags tidlige bilder har en mural karakter. Verk som
Figure assise, Yinqy, Fyrsten og Urolig sinn, alle fra 1989, er inspirert av tidens såkalte heftige tyske maleri, men også til den danske COBRA-maleren Asger Jorn. Det mytiske og ekspressive opptok kunstneren på denne tiden.

Det franske måtehold

Inger Saltaag hadde maleren Alf Kjær som lærer da hun gikk på Male- og Dekorasjonslinjen ved Mandal Yrkesskoler (1973-1974). Kunstmiljøet i Mandal var preget av en fransk orientering. Både Kjær, Rolf Syrdahl og Hans  Kristian Ziegler la vekt på bildets formale sider. Det samme gjelder en kolorist som Thore Heramb, som også er tilknyttet kunstmiljøet i Mandal.

Det akademiske kunstmiljøet i Paris i mellomkrigstiden, tradisjonen fra kubismen og det abstrakte maleriet vi forbinder med
Pariserskolen dannet sentrale referanser for tradisjonen som Inger Saltaag vokst opp med i Mandal. Den faste, avbalanserte oppbygging av bildet og harmonisk fargebruk stod sentralt. Orienteringen mot fransk kunsttradisjon ble styrket på akademiet av Saltaags lærere Alf-Jørgen Aas og Inger Sitter. I tiden 1986-1990 hadde Inger Saltaag flere studieopphold i Paris; i 1986-1987 ble hun tildelt atelier ved Cité Internationale des Arts, og i 1993 ble hun tildelt plass i Fritz Thaulows atelier.

Naturscener

Inger Saltaag maler naturopplevelser. Hun søker et essensielt uttrykk og innhold. Hun søker det opprinnelige og sterke, urkreftene i naturen. Hun har blitt bergtatt av de mektige Åseralheiene, og latt seg inspirere av de milde strendene rundt Mandal. Saltaags utsmykking på fondveggen i bystyresalen i Mandal Rådhus, Ode til sommer (1989), er et godt eksempel på kunstnerens naturabstraksjoner. Arbeidet er en tredelt, åtte meter lang frise. Bildet er inspirert av barndommens Mandal med sol gjennom furutrær ved Risøbank og over svaberg og et blankt ocean! Saltaags kunnskap om komposisjon, hennes djerve, maleriske og stort tenkte grep gir utsmykkingen et enhetlig, avklaret og modent preg.

Flere av titlene på Inger Saltaags bilder understøtter deres dynamiske karakter. Et av Saltaags største malerier på utstillingen heter
Ekspansjon (1999). Bildets komposisjon vitner om eksplosive krefter. Disse springer ut fra sentrum i motivet. Også arbeider som Gi meg juni, Vårgrønt og Vårløysing, alle fra 1999, viser til sterke naturkrefter. Dynamiske billedelementer og diagonalbevegelser understreker bildenes dramatiske temaer. Solen er ett av de viktigste motiver i Inger Saltaags kunst. Dette var hovedmotivet i hennes utsmykking av bystyresalen i Mandal. Vi finner det i et maleri som For solen stiger (1990) og i det grafiske arbeidet Sommer fra 1993. Inger Saltaag ble tildelt Archersprisen for litografiet på Høstutstillingen 1993. 

Dekorativ linje

De kubistiske henvisningene er med årene blitt tydeligere i Inger Saltaags kunst. Dette viser seg særlig i enkelte av kunstnerens grafiske arbeider og i hennes collager og collage-inspirerte verk. Bildenes oppbygging og struktur, bruken av kraftige fargeaksenter med markante partier i sort som et sammenbindende element, gir Saltaags bilder et dekorativt preg. Malerienes rytmiske komposisjon og taktile overflate underbygger denne siden ved hennes kunst. Saltaags malerier kan sies å ha tekstil karakter. De fleste av hennes bilder er sterke, usentimentale oppslag.

Sangen til et urlandskap (1999) er ett av Inger Saltaags siste malerier. Det er et sammensatt bilde. Bl.a. har hun brukt glimmer og kråkesølv i maleriet. Bildet har en gjennomlyst karakter. Maleriets forskjellige elementer fanges i lyset som om de skulle ha vært plassert i et utstillingsmonter. Den repeterende rytmen i bildet med elementenes plassering mot en hvit bunn gir, sammen med fargens lette og lysende karakter, maleriet et ornamentalt preg.

Dionysos

Det kan være nærliggende å se en form for panteisme i Inger Saltaags naturbilder. Et religiøst siktepunkt kommer f.eks. frem i et tidlig bilde som Rød messe (1990). Maleriet Gjennom sort portal (1992) synes å åpne seg mot et transcendentalt land. Også mystikken i musikalske klanger og rytmer har opptatt Saltaag. Musikalske henvisninger finner vi i så vel hennes malerier som i hennes grafiske produksjon. Naturens livsrytme og livspotensiale og dens altovervinnende krefter ligger bak Inger Saltaags kunst. Allnaturens hemmelighetsfulle hjerteslag opptar romantikeren. Saltaag oppsøker de dionysiske krefter - vingudens strenger.

Konklusjoner

Inger Saltaag balanserer den apollinske rasjonalisme mot den dionysiske intuisjon og følelse. Hennes bilder finner sin styrke i samspillet mellom det ekspressive uttrykket og konstruktive og dekorative prinsipper. Saltaags abstrakte naturvisjoner styrkes på denne måten. De gies en kunstnerisk form som er slagkraftig og i overensstemmelse med deres vektige innhold. De fleste av Inger Saltaags malerier er store, mørke og barokke. Men Saltaags kunst inneholder også lettere sider. En lys, lyrisk nerve går igjen i flere arbeider. Vi ser det bl.a. i Sangen til et urlandskap.  Slik brytes, bokstavelig talt, det dionysiske og apollinske lys i hennes kunst.


Svein Thorud
Direktør Sørlandets Kunstmuseum